Utydelig Bispemøte                                                                                                  Vårt Land 8. april 2010

Hans Morten Haugen, 1.amanuensis Diakonhjemmet Høgskole, leder av Sabeels Venner i Norge

Vi var mange som så med forventning fram til at et samlet Bispemøte besøkte Amman og Jerusalem i januar. Der hvor de bibelske prinsipper om menneskeverd og rettferd ble formidlet gjennom profeter og Jesus Kristus selv, er prinsippene under hardt press. Biskopenes klare rettferdighetsengasjement, og inspirasjonen fra det palestinske Kairosdokumentet ’Et sannhetens øyeblikk’, gav grunn til å forvente noe mer enn uttalelsen ’Solidaritet med kirkene i Midt-Østen’ (omtalt i Vårt Land 24. mars).

Uttalelsen framstår som en reiserapport, med lite vekt på teologisk, etisk og folkerettslig forankring og drøfting. Vi setter pris på at Kairosdokumentet er omtalt, men omtalen får ikke fram det helt sentrale i dokumentet, nemlig hvordan man svarer på okkupasjon med en teologi forankret i tro, håp og kjærlighet. Tre forhold i Bispemøtets uttalelse løftes fram her: Fokus på en ’fastlåst situasjon’; troen på at dialog alene er nok; og manglende utfordring til en teologi som legitimerer okkupasjonen.

Ved å gjenta at det er en ’fastlåst politisk situasjon’ tilslører uttalelsen hva som er det reelle problemet.  Kjente problemer omtales i uttalelsen til Bispemøtet: Bosettinger som ’forsterker konflikten’, den ’kritiske situasjonen’ med ødeleggelse av palestinske hjem, og de problemer som muren skaper.  Okkupasjonens konsekvenser formidles altså, og ordet okkupasjon brukes – i alt tre ganger. Vi spør likevel: Hadde det vært mulig å forene en solidaritet med de palestinske kirkene og en solidaritet med det palestinske folk, siden vi som kristne er kalt til å ta de undertryktes parti, når vi vet at palestinerne et folk som både Israel og det internasjonale samfunn har splittet og straffet?

Det er lett å si seg enig i at dialog er viktig for økt forståelse. De kollektive erindringer (’narrativer’) hos palestinere og israelere er vidt forskjellige, og innebærer at to brødrefolk gradvis blir som fremmede for hverandre. Bridgebuilder-prosjektet har definitivt bidratt til å bryte ned fiendebilder. Vi ser også at Bispemøtets uttalelse omtaler en ’kritisk dialog’ når dialog knyttes til okkupasjonen. Vi spør likevel: Hvilke andre okkupasjoner har blitt avviklet gjennom dialog mellom okkupant og okkupert?

 Uttalelsen mangler en tydelig teologi i møte med dem som leser Bibelen slik at den moderne staten Israel gis en guddommelig status og Jesus Kristus ord og universelle frelsesbudskap blir for lite vektlagt. Videre er det et faktum at kristendommens historie er en historie om antijudaisme og antisemittisme. Resultatet av en selektiv bibellesning og ønsket om å bedre forholdet til det jødiske folk kan bli et ’kjærlighet gjør bind’-forhold til staten Israel. Vi erkjenner at biskopene ikke kan ta stilling til alle spørsmål. Vi spør likevel: Kjenner biskopene til hovedtrekkene i kristensionismen og kjenner de til at Munib Younan og andre kirkeledere i ’The Jerusalem Declaration on Christian Zionism’ fra 2006 omtaler kristensionisme som falsk lære?

Til sist: Sabeel ser at en enstatsløsning er målet på sikt, men siden en slik løsning krever at tilliten må bygges gjennom generasjoner, mener Sabeel en tostatsløsning er mest realistisk. Okkupasjonen hindrer en rettferdig fred med sikkerhet og verdighet for både israelere og palestinere. I denne sammenheng er det også relevant å minne om at Jordans okkupasjon 1949-67, som blant annet hindret jøders adgang til sine helligste steder, er en viktig forklaring på at det ikke finnes en palestinsk stat. Det må også minnes om at sikkerhet for staten Israel og dens borgere kan oppnås gjennom å respondere positivt på fredsplanen til Den arabiske liga fra 2002.