En rettferdig fredsløsning i Midt-Østen                                                Vårt Land 23. november 2009

Hans Morten Haugen, 1.amanuensis Diakonhjemmet Høgskole, Leder av Sabeels venner i Norge

Roald Øye spør i Vårt Land 5. og 6. november (’Sabeels venner og katastrofen’) hvordan Sabeels venner stiller seg til et scenario med en ny krig, der Israel blir ’et lett bytte for araberstatene’. Til dette er å si at vi for enhver pris vil unngå at en regional krig bryter ut.

Vi mener fortsatt at Fredsinitiativet fra Den arabiske liga fra mars 2002 er det beste utgangspunktet for å gi Israel fred med sikkerhet. Gjennom dette initiativet anerkjennes Israel av alle arabiske stater, mot at Israel agerer i forhold til palestinerne slik folkeretten og det internasjonale samfunn har krevd av Israel helt fra staten ble etablert.

Dette Fredsinitiativet er bekreftet av Den arabiske liga ved flere senere møter, siste gang under Damaskusmøtet i 2008. Forslaget er gitt uforbeholden støtte fra den såkalte kvartetten (FN, EU, Russland og USA) i en felleserklæring fra 30. mai 2007.

Ved å svare positivt på de gjentatte oppfordringene fra Den arabiske liga kan Israel oppleve å ikke bare få fred med palestinerne, men også med andre arabiske stater som nabostatene Syria og Libanon. Vi ser ikke at det er noen bedre måte Israel kan gå fram på for å få fred med sikkerhet, der innbyggerne kan leve trygt innenfor internasjonalt anerkjente grenser.

For at det reelt sett skal bli en fred med sikkerhet for Israel, er det avgjørende at palestinerne makter å samle seg i en enhetlig politisk struktur og en enhetlig militær struktur som står ansvarlig overfor demokratiske organer. Dersom det skulle finnes noen væpnede enheter som ikke vil innordne seg i en felles kommandostruktur som ledd i prosessen med å avvikle okkupasjonen, må disse erklæres som ulovlige.

Fredsinitiativet fra Den arabiske liga ber om en slutt på okkupasjonen, etablering av en suveren palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad og en ’rettferdig løsning på det palestinske flyktningproblemet’. Siden Jerusalem og flyktningene antas å være mest kontroversielt, vil jeg kommentere disse spesielt.

Idealet må være at Jerusalem kan være en felles by for to folk (israelere og palestinere) og tre religioner (jøder, kristne og muslimer); altså ikke en ’delt’ by. Undertegnede har i en annen artikkel (Babylon nr 1 2009) understreket at særlig området foran Klagemuren og adkomsten dit ikke bør ligge under palestinsk suverenitet. Jødene bærer fortsatt på traumatiske minner fra perioden da Jordan okkuperte Vestbredden, og effektivt hindret adgang for jøder til sitt helligste sted. 

En retur av flyktningene blir av mange forstått å skulle innevarsle slutten på staten Israel som en jødisk stat. Til dette kan det anføres tre kommentarer: For det første er en rekke lover og institusjoner i staten Israel innrettet slik at de primært ivaretar interessene til den jødiske befolkningen. Er det ønskelig at dette videreføres, eller bør prinsippet om ikke-diskriminering spille større rolle etter hvert som en stat blir mer moden?

For det andre vet vi ikke noe om tallet på personer som returnerer, men dette vil antakelig bli lavt. Særlig palestinere i Jordan, hvor de fleste flyktningene endte opp, er neppe interessert i å returnere til en usikker tilværelse i et Israel de ikke føler seg hjemme i.

For det tredje må vi identifisere det som fortsatt er det grunnleggende formål for staten Israel, nemlig å fungere som et trygt hjemland. Israel vil aldri kunne gi denne tryggheten så lenge den forblir okkupant, og er i konflikt med to av sine nabostater. Snarere vil den israelske mentaliteten bli mer og mer angstbitersk. En situasjon der palestinere og israelere skal leve sammen krever omfattende bevisstgjøringsprogrammer, men bør kunne skje uten at palestinerne i Israel må leve under militære unntakslover, slik de måtte fra 1949 til 1966.